Denne artikkelen om Sikkilsdalen er en bearbeidet utgave av foredraget Hans Kolbein Dahle holdt på Veikle Balders Sikkilsdalseminar august 2020. Hans Kolbein Dahle er bla. a. forfatter av bøka "Hesteavlen i Sikkilsdalen" og redaktør for boka "Hesten i vår tid". Hans Kolbein Dahle er bla. a. forfatter av boka "Hesteavlen i Sikkilsdalen" og redaktør for boka "Hesten i vår tid".
KULTURHISTORISKE GLIMT FRA SIKKILSDALEN
Av Hans Kolbein Dahle
Sikkilsdalen kan med rette kalles et nasjonalt klenodium. Den rommer så mye av historie, storslagen geografi, mangfoldig plante- og dyreliv, opplevelsesmuligheter, sagn, mystikk, levende historier om mennesker, seterbruk, gårdsbruk, jakt og fiske, turistutvikling, kongelig fritidsresidens og ikke å forglemme den betydning dalen har hatt for hesteavlen. Dette kan vi være stolte av. Så må vi også huske de fem generasjoner av familien Sande, som i mer enn 150 år, har vært det faste midtpunkt for alle som er blitt glad i denne vakre dalen.
Dalenes dal.
Sikkilsdalsetra i Nord Fron ligger på vel tusen meter over havet. Dalen går i nordvestlig retning. Der er to vann i dalbunnen og et noe høyere oppe. I dalens lengderetning stiger fjellene på vestsida til 1540 moh (Såta) og 1843 moh (Heimdalshøe) og på østsida Sikkilsdalshornet 1565 moh og Sikkilsdalshøa 1778 moh. Dalen strutter i nord mot Sikkilsdalsskardet som fører over til Gjende og selve Jotunheimen. Den er greit arrondert med naturlige muligheter for å holde buskap og hestedrifter under kontroll. Mye har hendt der i tidligere tider. Her fokuseres det på de siste 150 årene.
Hans Kolbein Dahle på Sikkilsdalseminaret 2020 Foto Målfrid Vatne
Kulturelite og fjellfolk.
Dikteren og skribenten Aasmund Olavsson Vinje (1818-1870) var en ivrig fjellvandrer. Han foreslo omkring 1860 navnet Jotunheimen på områdene innenfor Sikkilsdalsskardet. Musikeren Edward Grieg satt noen år seinere og skrev tonene fra Gjendine Slålien, når hun sang for han. Gjendines bådnlåt ble snart vide kjent. Så var det jegeren og fritenkeren Jo Gjende (1794-1884), som fikk heltestatus for sine jaktferdigheter. Disse og mange flere gjorde traktene i dette området interessante for folk som selv ville se og oppleve. På den måten kom også Sikkilsdalen i fokus. For det var mulig å nå disse spennende traktene fra alle kanter, men fra øst gikk den naturlige veien gjennom Sikkilsdalen. Hit søkte toneangivere fra Kristiania og andre steder, men etter hvert også noen fra den engelske overklassen. En av dem var den eksentriske Lord Charles Bamford fra Cambridge. Han hadde for en periode slått seg ned med sin familie ved Nærsnes i Røyken. Han kom i lag med Jo Gjende, og de jaktet mye sammen. Da hele Sikkilsdalen kom på handel, etter en tragisk hendelse i 1868, kjøpte lorden like godt hele dalen.
Vennskapet med Jo Gjende kjølnet noe etter hvert, og Jo var ikke lenger villig til å følge lorden på jakt. Han anbefalte derfor å snakke med bonden Sjur Sande i Vågå, en venn av Jo Gjende. Betingelsen ble at Sjur Sande måtte slå seg til som helårsboende på Sikkilsdalseter. Sjur svarte ja, og i 1868 forlot han og kona Anne, sammen med de to døtrene, gården ved Vågåvatnet og flyttet til Sikkilsdalseter. Der var det seterhus som de kunne ta inn i. Det ble likevel en stri tørn å bygge ut for helårs bolig og gårdsdrift. Sakte men sikkert fikk de det til, og de trivdes som nybyggere og forpaktere for lorden på landets høyestliggende gårdsbruk 1016 moh.
Staten overtar Sikkilsdalen.
Problemet med lordens handel var, at selgeren like før handelen hadde inngått 10 års avtale med staten, ved stasagronom Johan Lindequist, om leie av alt beiteareal i dalen som hestebeite i sommermånedene. Lorden prøvde iherdig å bli kvitt denne avtalen, men det lyktes ikke. Via en mellomhandel i 1874, ble lorden likevel kvitt problemene, og noe seinere kom staten inn som kjøper i 1881. Sjur Sande med familie ble da forpaktere av gårdsbruket for staten, og leieavtalen for beitearealet ble også med staten. I mellomtiden hadde det hendt viktige saker annetsteds.
Hestebestanden.
Det var bra med hester i landet på den tiden. Likevel visste folk flest lite om dem annet enn om de nærmeste og hva de ellers hadde hørt fra andre kanter. Hestene var nyttige i skogen, hadde vunnet innpass i bergverkene og flere var innrullert i det militære. Alle visste at de var uunnværlige for transport av varer og tjenester så vel for ridning som med kløv eller slep med sleder og etter hvert også med vogner. Det ble handlet en god del med hester, men avl eller forbedring av hestebestanden var det få som tenkte på. Begrep som rase var ukjent, og i gamle dokumenter omtales de kun som «heste», dog noen ganger med tilføyelsen «av vestlandsk opprinnelse» eller av «østlandsk opprinnelse», ja sågar noen ganger også «av gudbrandsdalsk opprinnelse». Det var hester med slike betegnelser som møtte på den første utstillingen på Stav i 1859 og naturligvis også noen som på grunn av sitt ry hadde fått gjenkjennende navn som for eksempel Klaaperauden født i Vestre Gausdal og Balder født på Korsvoll i Dovre og hester av den kjente stammen til Huseby i Stange.
Veikle Balder var ikke ulik dagens kaldblodstravere
Fremtidsrettede tanker.
Endelig hadde statsagronomen Lindequist fått i stand noe som kunne tjene til utvikling av de norske hestene. På Stav var det pomp og prakt, formaninger til dommerne, visninger og bedømmelser, opptog og defilering samt taler. Det er kjent at Lindequist selv talte, og brokkstykker av det han fremførte er seinere gjengitt hist og her. Det var en stor utfordring å rekonstruere denne talen 150 år etter at den var holdt, og slik den da ble, er den gjengitt i boka om Hesteavlen i Sikkilsdalen. Det var en tale som pekte fremover.
Statens Hesteavlsseter blir til.
På Stav ble det delt ut ærespriser i penger, og det var Balder, som da var i Ole Veikles eie, som fikk prisen i klassen fra fire til 10 år. Den store nyheten var at statsagronomen hadde fått gjennomslag for at staten burde forpakte ei fjellseter der utvalgte hopper kunne gå sommeren gjennom med de beste hingstene som kunne oppdrives. En slik ordning kom i stand for Nedre Heimdalen fra 1862, for ett år om gangen, og seinere en tilsvarende avtale for Sikkilsdalen fra 1868, foreløpig for en 10 årsperiode. Veikle Balder var i fokus hele veien. Det var han som åpnet ballet på Stav i 1859, det var han som åpnet ballet som statens første seterhingst i Heimdalen i 1862 og det var også han som åpnet ballet da vi kom til Sikkilsdalen i 1868. Sannelig litt av en bragd. I Sikkilsdalen gikk han de to første årene der var slipp. Fra da av har hester og hestefolk vært med på å prege så vel livet som kulturen i Sikkilsdalen.
Hingstestallen i Sikkilsdalen Foto Målfrid Vatne
Alt lå til rette.
Dalen lå der beskyttet av mektige fjell, nederst med verdifullt tømmer å hente mens det ved Sikkilsdalseter hadde utviklet seg et naturlig seterbruk gjennom hundreårene. Ellers var dalen som et eldorado for jakt og fiske. Den siste tiden før Sandefamilien kom, var det storgården Huseby i Stange som leide seterrettighetene. Årlig kom de med et stort følge av beitedyr, hester og tjenestefolk. Der var tilstrekkelig med seterhus for deres bruk, og så var der en solid stall for hestene. Det var dette som møtte statsagronom Lindequist da han var innom for å se på herlighetene før han fikk kloa i det hele noen år seinere. Han kjente godt kvaliteten som preget hestestellet på Huseby. Vi tar vel ikke mye feil hvis vi i dag mener at Lindequist selv må ha vært inne i den stallen som fremdeles står innerst på setervollen. I alle fall, Veikle Balder har helt sikkert vært der.
Gode beiter.
I Sikkilsdalen var det stor kapasitet for hestebeiting. Det ble vanlig å ha tre følger samtidig, for arronderingen innbød til det, uten at det måtte settes opp så mange gjerder. Det var Åkrehamna nærmest setra, Prinsehamna innenfor Prinsehytta og oppover mot Skåltjønna og Bristol lengst inne ved det øvre Sikkilsdalsvannet. Normen ble etter hvert 40 hopper som full kvote pr. hingst, men dette kunne likevel svinge i begge retninger, altså 120 hopper som en norm for kapasiteten i dalen. Slik ble det den første 10-årsperioden, eller det som kan kalles Lindequistperioden.
Tekno Jerkens hoppefølge i Sikkilsdalen 2020. Foto Egle Nordby
Hesteavl med mange formål.
Hva var det egentlig denne Lindequist ville med det avlsopplegget han satte i gang? Svaret er at han hadde ikke noe bestemt avlsmål, for det fantes ingen soleklare bruksområder som måtte prioriteres. På sine mange reiser i andre land og i Norge hadde han sett mye som han likte, men også mye som han slett ikke syntes om. Han savnet ofte harmonien i kroppsbygningen, overgangen mellom hode og hals og videre til brystet. Likevel fremhevet han positive sider ved hestene i Gudbrandsdalen og de han hadde sett på Hedmarken, spesielt på Huseby. Når han trakk frem Veikle Balder så sterkt, var det nettopp denne harmonien han søkte etter. Han ville avle frem en «smukkere hest», om vi fortsatt kan si det på den måten.
De fleste hestene hørte til på gårdene, selv om byene også etter hvert ble fylt opp med nødvendige vognmannshester. De trengtes for å få avlingene i hus, for alle typer transporter, til skogsarbeid, for ridning og som kløvhester, og ikke minst som kvarterhester for det militære, og mye mer. Det var egnede hester for alle disse formål Lindequist arbeidet for, og så ville han ha dem mer harmoniske i det ytre. Det ble derfor arbeidsparolen for hesteavlen de første årene. Veikle Balder var den som kom nærmest det forbilde de så for seg i avlen.
Tidene endrer seg.
Norge sto da midt oppe i det som kalles «Det store hamskiftet». I tillegg til gårdsbrukene og skogs- og sagbruksindustrien var det svært mange bergverksvirksomheter, og så vokste det frem en betydelig tekstilindustri og mange nye former for mekanisk industri, Nå var det i byene det skjedde. Samtidig bredte hesteslåmaskinen og sleperiva seg utover jordbrukslandet. Tusenvis av slåttekarer og rakstetauser ble overflødige. De fleste trakk mot de nye arbeidsplassene i byene, og mange reiste helt til Amerika. Dette påvirket hesteavlen. Hesten var på vei inn i det mekaniserte jordbruket, og da var det trekk-kraft det dreide seg om. Dovre 130 kom på arenaen og ble den mest ettertraktede hingsten i Sikkilsdalen. I hele 16 år gikk han der. Sammen med Galdebruna fra Bøverdalen regnes han som opphavet til det som ble til rasen Dølahest.
Statskonsulentene.
Etter statsagronom Lindequist kom landbruksdirektør Jonas Smitt. Deretter kom alle de statskonsulentene som er hedret med bilder på veggen i turisthytta. Arve Rolstad var den siste. Han avsluttet karrieren innenfor rammen av det som var blitt Norsk hestesenter på Starum. Tor Finstad ble den første til å føre tradisjonen videre innen det nye regimet, før Tore Kvam overtok frem til vår tid.
Livet i Sikkilsdalen.
I Sikkilsdalen gikk livet sin gang parallelt med denne utviklingen. Stadig flere hestefolk ble med, og skaren av folk som følte tilhørighet vokste. Det ble populært å bli med til de store slippene, både for å se og for å bli sett. Vertsfolkene på Sikkilsdalseter fikk en voksende venneskare å ta hånd om. Antall turister økte, både slike som var på gjennomfart til Jotunheimen og slike som ville slå seg til for noen dager eller uker. Kunstnere og kjendiser manglet det ikke på, og etter hvert kom også vitenskapsmenn og professorer. Det ble kjørbar vei fra Skåbu til Åkresetra i 1904 og helt fram til Sikkilsdalseter noen år seinere. Sandefamilien fikk konsesjon på motorskyss til og fra Vinstra. Den forgikk med Harley Davidsen motorsykler med sidevogn. De såkalte snøbilene eller weaselbilene kom først etter krigen. Mang en turist eller hestekar husker nok skyssen frem og tilbake like godt som selve oppholdet.
Kongefamilien og Sikkilsdalen.
Prinsehytta er en historie for seg fra unionstiden med Sverige. Den kom i stand ved at noen Kristianiaborgere på 1890-tallet ønsket å forbedre forholdet til det svenske kongehuset. De kom på ideen å bygge ei hytte for de tre unge prinsene, altså kong Oscars barnebarn, for at de skulle få større interesse for Norge, enn det de syntes kongen selv hadde. Etter en pengeinnsamling ble hytta tegnet av slottsforvalter Hjalmar Welhaven, og den sto ferdig i 1902. Prinsene brukte den flittig frem til unionsoppløsningen i 1905. Deretter sto den for det meste tom i mange år helt til den overraskende ble gitt som gave til kronprins Olav på hans myndighetsdag i 1924. Både som kronprins, og siden som konge, brukte Olav V. Prinsehytta flittig. Han ble svært glad i både hytta og Sikkilsdalen. Nåværende kongefamilie har også gjort Prinsehytta til sin, og de viser stadig hvor glade de er for sine opphold i dalen.
Kunstnere i Sikkilsdalen.
Malere, diktere, skuespillere, polarfarere og andre kunstnere kan nevnes i hopetall, og de har hentet inspirasjon nettopp i denne dalen. Her omtales likevel bare den allesteds nærværende og stadig like aktuelle dikteren Nordahl Grieg. Merkelig nok fikk han tid til en snartur til dalen en gang på 1920-tallet, da kjempen Brimin 825 gikk der samtidig med Sikil 1205. Inntrykkene beskrev han i diktet Sikil, som det kan være verdt å ta med noen strofer fra. Vi går inn i versene 8-10 fra hele det mektige epos som i alt teller 12 vers.
Mens han bruser med elskov og styrke,
Falder en ro over hoppenes skare;
Endt er den blinde og dirrende jakt.
Sakte en sødme duver i blodet,
Herskeren er her, nu er de trygge,
Hamrende søker de ynd til hans prakt.
Bare en skamløs, lysegul hoppe
Mener at vinde han søtest med motstand.
Oppover fjeldsiden sætter hun ut.
Da gripes Sikil av rasende vrede,
Fnysende stormer han efter den frekke,
Snefonnen står i en rykende sprut!
Tenderne hugger han blodig i nakken,
Jamrende føies hun utover skrenten.
Ned til de andre; seirende står
Sikil tilbake med stampende hover,
Manen i storm, og snøfter mot vidden,
vrinsker mot fjeldenes vældige vår!
Det er ufattelig hvordan en kunstner kan komprimere essensen i det som observeres i noen øyeblikk på en måte som også hestefolk kan gjenkjenne seg i.
Sikil DH 1205 fotografert i Sikkilsdalen. Foto: Norsk Hestesenter
Professor Rolf Nordhagen.
Ingen har skrevet mer om Sikkilsdalen enn professor Rolf Nordhagen. Boka med tittelen: Sikkilsdalen og Norges fjellbeiter, en plantesosiologisk monografi, var på mer enn 400 sider da den kom ut i 1943. Grunnlaget var lagt gjennom mer enn tjue års arbeid om somrene fra 1922 og utover. Boka ble en klassiker blant botanikere og beitegranskere. Selv om den for det meste gjenspeiler en vitenskapelig tilnærming til stoffet, inneholder den også en del andre interessante observasjoner. Der finnes detaljer fra Prinsehytta, studier av hvordan Brimin ledet flokken når han været udyr og mye annet. Nordhagen holdt gjennom alle disse årene til i den beskjedne hytta som ligger bakerst på setervollen, og som bærer navnet Villa Flora, til hans ære.
Matadoravl.
Det er nesten utrolig hvor jevnt hestedriftene holdt seg gjennom tidene frem til ca. for ti år siden, da nedturen begynte. To perioder merker seg likevel ut på grunn av det som kalles matadoravl. Det betyr at noen spesielt fremragende hingster fikk dominere så mye at det ble snakket om skadelig innavl. Fra 1875 og til inn på 1890-tallet var det Dovre og Dovresønnene, og fra 1920-tallet og langt ut på 1930-tallet var det Brimin og sønnesønnen Gjestar. Uheldige forhold ble oppdaget og matodoravlen ble erstattet av et mer variert mangfold. Fra de siste krigsårene og i en periode fremover var interessen så stor, at det ble brukt fire hamner og fire hingster. Åkrehamna ble da delt i to.
Tiltak mot innavl.
Hestetallet i landet har aldri vært større enn i 1945. Husdyrtellingen viste 238 000 hester og nesten 30 000 hester og muldyr som tyskerne satte igjen. I løpet av de neste 20 årene ble populasjonen redusert til under 10 prosent av dette. Anslagene var helt nede i 18 000 hester et stykke ut på 1960-tallet. Innavlspøkelset dukket opp igjen, men denne gangen på grunn av den faretruende reduserte populasjonen. Statskonsulent Mads Gaustad så dette allerede på 1950-tallet. Derfor tillot han å slippe kaldblodshingster i noen av statens hesteavlssetre på Dovre. Det gjaldt bl. a. Molyn Pil og Pilson. Statskonsulent Arve Rolstad fulgte opp med å slippe Petter Tidemand i Sikkilsdalen både i 1965 og i 1968. De ønsket å hente tilbake gener som opprinnelig stammet fra dølahesten.
Hestegjeterne i Sikkilsdalen.
Det er ikke mulig å tenke på kulturelle verdier i Sikkilsdalen uten å nevne gjeterne. Her som andre steder i verden er gjeterne viktige bærere av kulturarven. De representerer et av verdens eldste yrker, og de vet hva det innebærer å ta vare på andres kapital. Parolen er: dyra først og så meg selv. Å være gjeter i Sikkilsdalen krever ingen formell kompetanse, men det krever høy grad av reell kompetanse; kompetanse som er ervervet gjennom stell og samvær med husdyr, årvåkenhet og solid hestefaglig innsikt, kombinert med utholdenhet, styrke og en viss grad av teft for hva hestene kan finne på. Fremfor alt kreves det detaljerte kunnskaper om Sikkilsdalens natur- og værmangfold. Alle som har vært gjetere i dalen har lært av sine forgjengere og ikke minst av seg selv underveis i arbeidet. Det er i dag en selvfølge at hestenes opphold i fjellet skal være i samsvar med bestemmelsene i den offentlige Forskrift om hestevelferd. Gjeterne vet mye om hvordan det skal fungere i praksis.
Einar Slettum og Jens Tangen tok vare på Lome Brage sommeren 2021. Foto Vidar Arnesen
Kulturlandskap og bygningsmasse.
Kulturlandskapet har vært avgjørende for opplevelsestilbudene. Da gjelder seterbruken fra gammelt og bruken som hestehavn. Det er beitebruken og gårdsbruket som har skapt kulturlandskapet. Det har vært og er stadig i forandring. Gjengroing med skog truer, og det kan skje veldig fort. Virkemidler mot gjengroing har blitt satt inn i flere perioder med vekslende hell. Forsøk med ammegeiter og kje ble prøvd, men mislyktes fordi flokken trakk til områdene ovenfor skogen. Bedre gikk det med systematisk skogrydding etter grundig planlegging. Fra 1996 og i 17 år var rydding av skog et samarbeidsprosjekt mellom Norsk Hestesenter, Nord-Fron kommune og Fylkesmannen i Oppland. Resultatene er fortsatt tydelige å se. Men, i dag står flere av de ryddede flatene igjen i fare for å bli tettet med skog.
Bygningsmassen på setra er heller ikke evigvarende. Fra 2010 er det en verneplan for å bevare Sikkilsdalseter som et helhetlig anlegg med betydelig kulturhistorisk verdi. Som et synlig bevis for at det settes pris både på det som er gjort og det som fortsatt gjøres i Sikkilsdalen, tildelte Stiftelsen Norsk Kulturarv den såkalte Olavsrosa til Norsk Hesteavlseter i Sikkilsdalen i 2014. Kriteriet er: Vern gjennom bruk. Det passer godt for Sikkilsdalen. La oss fortsatt bruke Sikkilsdalen for det den er verdt.